- Mamma, finnes det tigre i Oslo?, spør gutten.
Tigre kan være farlige. Det er godt å holde mamma i hånden, selv om den er kald og litt fuktig.
- Nei, tigerne lever i Asia, svarer mamma.
Øynene hennes flakker rundt plassen. Leter etter ett kjent ansikt blant alle de ukjente.
- Er du helt sikker?, spør gutten.
- Ja, det finnes ikke tigre i Oslo, forsikrer hun.
Med pekefingeren rører gutten tigeren på halen.
-Tenk om tiger`n plutselig blir levende, sier gutten og trekker fingeren til seg. Tigre spiser pekefingre til frokost.
- Nei, sånt skjer ikke.
Gutten vet at mamma har rett, nesten alltid. Men han har sett statuer bli levende i gaten mamma kaller Karl Johan. Det samme kan vel skje med tigeren også?
- Men hvis vi finner en trollmann så kanskje han kan forvandle...
- Nå må du slutte, avbryter hun med stemmen han ikke liker.
Hun ser på klokka, ikke gutten.
- Men...
- Vi må rekke toget, det blir bare oss, sier hun. Stemmen er tilbake i leiet gutten liker, men nå er den litt trist.
- Jeg er sliten, sier han.
Hun løfter gutten og trykker ham inntil seg. Egentlig er han litt for stor, men trappen til sentralstasjonen er høy og bratt. Over skulderen hennes ser gutten tigeren luske av gårde i motsatt retning.
Tekst: Nina S. Andresen